|
Livet er slutt når du dør- men ikke før.
Dette var et av Egil Willumsen sine ordspråk. Nå er han død.
Egil var levende opptatt av å få Gamle Stavanger sykehus tilbake som et geriatrisk- og rehabiliteringssykehus. Med parken og de tilliggende herligheter. Her ville han samle en fullverdi geriatrisk tilbud og ikke ha rehabilitering ut i de forskjellige sykehjemmene. Han ville at avlønningen burde økes for og flere til og ta arbeid her, også menn. Der ville han bygge eget oppvarmet badebasseng for de eldre. Han var veldig opptatt av eldreomsorgen som han mente at samfunnet sviktet særlig. Som tidligere fylkeslege hadde han også sett dette gjennom sitt virke der. Egil arbeidet også i helsedirektoratet. Han ville også at det skulle etableres et utdannings- og forskningsfond for eldres helseproblemer. Han mente også at det ville bli økende individuelt fokus på forbruk og individets mulighet til å velge mellom flere alternativer. Han mente at det ikke var forenlig med en standard oppbevaring i sykehjem som lett førte til passivitet som til slutt fører til depresjon.
Egil arbeidet for å føre seniorene inn i data- og internettverdenen. Seniorforbundets dataskole er et levende bevis på dette og mange er de som har i gjennomgått kursene her og skolen lever fortsatt i beste velgående. I gjennom Seniorforbundet som han var styreleder i skrev han mange artikler i Mortepumpen i forbindelse med levevilkårene for de eldre. Kjernesaken hans var; verdig behandling og omsorg av de svakeste eldre. Særlig hadde han omtanke for eldres ensomhet. Han ønsket at det ble økt rekruttering til geriatrisk spesialist utdanning av leger for å bøte på den manglende kompetansen. Han påstod at så lenge vi ikke har egne sykehus eller klinikker for geriatrisk og rehabilitering får vi ikke brutt den onde sirkelen. Han mente at sykehjemmene ikke var oppbevaringsinstitusjoner der eldre mennesker skal ”lagres” i den avsluttende livsfasen. Han var også bystyrerepresentant for Pensjonistpartiet og sto på barrikadene også der for de eldres levevilkår. Egil ble også tildelt kongens fortjenestemedalje i gull. Dette var en godt bevart hemmelighet fordi han ikke ønsket å fremheve seg selv som person.
Han ble også rikskjendis som forgrunnsfigur i den første politiske reklamen som ble vist på Norsk TV for Pensjonistpartiet. Han var opptatt av at kvinner kom med i de forskjellige utvalgene for eldre fordi han mente at disse var i flertall. Menn har en tendens til å tilrive seg makt noe som var mot hans tankegang. Dette mente han var diskriminering av kvinner.
Egil Willumsen var et sterkt og varmt menneske. Han var uredd og fremførte sine meninger med dyp innsikt og overbevisning.
|
Egil Willumsen
Egil Willumsen (f. 6.4. 1929) døde 1. februar 2010 etter lengre tids sykdom. Han avla medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1956 og arbeidet deretter innenfor psykiatri og som distriktslege flere steder i landet før han ble assisterende fylkeslege i Rogaland i 1968. Deretter var han fylkeslege i Sør-Trøndelag i perioden 1974–78, da han ble utnevnt til medisinalråd i det gamle Helsedirektoratet, ledet av helsedirektør Torbjørn Mork. I det embetet ble han til 1985, da han tiltrådte som fylkeslege i Rogaland, der han tjenestegjorde til han ble pensjonist i 1994. Gjennom sin embetsgjerning deltok han ofte i utrednings- og utviklingsarbeid, både nasjonalt og internasjonalt gjennom Norad og WHO.
Egil Willumsen var dessuten i en årrekke tillitsvalgt for leger i offentlige stillinger, blant annet som styremedlem og leder av Offentlige legers landsforening i en tiårsperiode.
Gjennom sin mangfoldige karriere hadde han opparbeidet grundig kjennskap til både de formelle og uformelle sidene ved styringen av helsetjenesten. Dette var kunnskap som han med iver og glede delte med sine medarbeidere. Han var en god leder som ikke minst lot yngre arbeidstakere få rom til å prøve seg, samtidig som han ga dem omsorgsfull veiledning.
Arbeidet hans var preget av en tydelig verdiforankring. I uhøytidelige samtaler kunne han gjerne omtale seg som en av de siste «evangelistene». Han sto helt klart i den velferdspolitiske tradisjonen etter helsedirektør Karl Evang. Dette kom tydelig til syne ved at han la avgjørende vekt på forhold som likhet i tjenesteytelsen, solidarisk finansiering av tjenestene, et sterkt helsefaglig grunnlag og ikke minst sterk statlig styring av helsetjenesten.
Han var gjennomgående skeptisk til ordninger som kunne bli svekket av varierende lokale økonomiske rammer eller vilkårlige, kortsiktige vedtak. Derfor var han en ivrig talsmann for å sikre befolkningens og pasientenes rettigheter gjennom lovgivningen. Han var en av de første som tok til orde for en lov om pasientrettigheter.
Som pensjonist fortsatte han sitt store engasjement for utviklingen av gode helsetjenester gjennom aktivt politisk virke. Da var han i to perioder medlem både av fylkestinget og av bystyret i Stavanger.
|
